Hjerteablasjon – ulike metoder for ulike behov

Hjerteablasjon er en kateterbasert behandling som brukes for å stanse eller isolere de elektriske signalene som utløser eller opprettholder en rytmeforstyrrelse i hjertet.

Ved atrieflimmer er det vanligste målet å isolere lungevenene elektrisk fra resten av venstre forkammer. Det er ofte her signalene som utløser atrieflimmer, oppstår.

Det finnes flere ablasjonsmetoder. Valget avhenger blant annet av hvilken rytmeforstyrrelse du har, hvor lenge den har vart, hjertets anatomi og om du tidligere har gjennomgått ablasjon.

Pulsfeltablasjon – PFA og elektroporasjon

Pulsfeltablasjon, ofte forkortet PFA, bruker svært korte elektriske pulser. Pulsene lager mikroskopiske åpninger i cellemembranen – en prosess som kalles elektroporasjon. Når påvirkningen er sterk nok, mister de behandlede hjertemuskelcellene evnen til å lede de uønskede elektriske signalene.

PFA er en ikke-termisk metode, det vil si at behandlingen ikke bruker varme eller kulde. Metoden er utviklet for å påvirke hjertemuskelceller mer målrettet og brukes særlig til elektrisk isolering av lungevenene ved atrieflimmer.

Radiofrekvensablasjon – RFA

Radiofrekvensablasjon, forkortet RFA, bruker kontrollert varme til å behandle små og nøye utvalgte områder i hjertet.

Metoden gjør det mulig å lage presise behandlingspunkter eller linjer. RFA kan blant annet være aktuelt ved atrieflutter, enkelte supraventrikulære takykardier og mer komplekse rytmeforstyrrelser. Metoden kan også brukes ved tilbakefall etter tidligere ablasjon eller når det er behov for behandling utenfor lungevenene.

Når brukes PFA og RFA sammen?

Hos enkelte pasienter kan PFA og RFA brukes i samme prosedyre. PFA kan for eksempel brukes til å isolere lungevenene, mens RFA brukes til supplerende og mer målrettet behandling i andre områder.

En kombinasjon kan være aktuell dersom:

• atrieflimmeret har vart over lengre tid
• pasienten tidligere har gjennomgått ablasjon
• den elektriske kartleggingen avdekker områder som krever supplerende behandling
• pasienten også har atrieflutter eller en annen rytmeforstyrrelse
• det er behov for behandlingslinjer eller påvirkning av tykkere hjertevev

Våre moderne ablasjonssystemer gjør det mulig å skifte mellom PFA og RFA under samme behandling. Elektrofysiologen velger metode og behandlingsområde ut fra funnene før og under prosedyren.

Les mer om hjerteablasjon

Atrieflimmer er en kronisk sykdom

Atrieflimmer er en kronisk rytmeforstyrrelse som kan utvikle seg over tid. Hos noen blir anfallene gradvis hyppigere og varer lenger. Anfallsvis, eller paroksysmal, atrieflimmer kan etter hvert utvikle seg til vedvarende atrieflimmer.

Når atrieflimmeret får vedvare, kan det oppstå elektriske og strukturelle forandringer i hjertets forkamre. Forkamrene kan bli større, og det kan utvikles mer arrvev og fibrose. Dette kan gjøre det vanskeligere å gjenopprette og bevare normal hjerterytme.

For noen kan behandlingsvinduet derfor bli smalere over tid. Muligheten for et varig godt resultat etter rytmebehandling eller ablasjon er ofte bedre før atrieflimmeret har blitt langvarig og mer etablert.

Tidlig vurdering kan bevare flere behandlingsmuligheter

Tidlig behandling betyr ikke at alle med atrieflimmer bør gjennomgå ablasjon med en gang. Det betyr at dokumentert atrieflimmer bør vurderes tidlig, slik at man kan:

• behandle høyt blodtrykk, overvekt, søvnapné og andre risikofaktorer
• vurdere behovet for blodfortynnende behandling
• ta stilling til puls- eller rytmeregulerende medisiner
• vurdere elektrokonvertering eller ablasjon før sykdommen blir mer etablert
• følge utviklingen av rytmeforstyrrelsen over tid

Hvilken behandling som er riktig, avgjøres individuelt ut fra symptomer, sykdomsvarighet, risiko, tidligere behandling og øvrig helsetilstand.

Begrepet permanent atrieflimmer brukes når pasienten og legen har besluttet at man ikke lenger skal forsøke å gjenopprette normal rytme. Det er derfor mer presist å si at atrieflimmer kan utvikle seg fra anfallsvis til vedvarende form – ikke at alle automatisk utvikler permanent atrieflimmer.

Kort om hjerteflimmer

Hjerteflimmer, også kjent som atrieflimmer, er den vanligste hjerterytmeforstyrrelsen. Tilstanden skyldes uregelmessige elektriske signaler i hjertets forkamre og kan gi ujevn puls, hjertebank, tungpustethet og redusert fysisk kapasitet.

Atrieflimmer rammer anslagsvis 1–2 prosent av befolkningen, og forekomsten øker med alderen. Tilstanden kan påvirke livskvaliteten og er forbundet med økt risiko for blant annet blodpropp, hjerneslag og hjertesvikt.

I 2022 fikk over 20 000 personer i Norge for første gang registrert en diagnose med atrieflimmer eller atrieflutter.